Kreative Trøndelag
Thora Storm videregående skole > Forsideelementer > Aktuelt > Skolens kunstverk

Skolens kunstverk

”NING” Tone Myskja, 2015.

Tone Myskjas kunstverk «Ning» ved hovedinngangen, ett av tre felt.

Bildene er satt sammen av mange biter og lag i Photoshop. Selve bildefilen er trykket bakpå herdet glass.

Tittelene «Ning» referer til det japanske ordet «fiskestim» og er kunstnerens forståelse av disse spesielle ungdomsårene i et menneskes liv og hvordan man fylles av impulser som bidrar til et menneskes dannelse gjennom de brokker av kunnskap og erfaringer man individuelt bærer med seg.

Dette skriver kunstskribent Gustav Svihus Borgersen om verket til Tone Myskja:

”NING” – ET NAVN I MYLDERET

Om Tone Myskjas kunstverk ”Ning” ved Thora Storm videregående skole i Trondheim.

I 1961 malte den svært innflytelsesrike amerikanske kunstneren Jasper Johns (f. 1930) bildet ”Number 0 through 9”. Fargene som dominerte den urolige flaten i det tilsynelatende abstrakte bildet, var rødt, blått og gult. Bildet er ved første øyekast ikke figurativt representerende, men om man tar det i nærmere ettersyn, og ikke minst tar inn over seg verkets tittel, så begynner tall å tre frem. Det som først så ut som et bilde malt med hurtige håndbevegelser, som resultatet av et heftig kunstnertemperament, fortoner seg nå som en nøye komponert flate med farger og former som samlet viser alle de ti tallene mellom null og ni.

Den samme effekten av å oppleve at et verk forandrer temperament og tone etter hvert som man studerer det, gjør seg gjeldende i møtet med kunstverket Ning.  Veggene sett fra avstand, har et løst, nesten rennende visuelt uttrykk. Det ligner et malerisk abstrakt bildespråk. På kantineveggen er det som om små fargepatroner i rødt har eksplodert på en grønn og blå veggflate og har begynt å renne nedover mot bakken. En opplevelse av noe som forandrer seg – som skifter bevegelsesmønster – forsterkes av tittelen Ning, et japansk begrep som søker å gi et navn til logikken bak fiskenes innbyrdes bevegelse i en fiskestim.

Men etter hvert som man kommer nærmere er ikke bevegelsesretningen lenger vertikalt dryppende, men horisontal og flytende. Rekker av bokstaver som fletter seg inn og ut av hverandre – nesten som over- og understrømmer – kommer nå til syne. Dette er ikke en bildeflate hvor det er avsatt spor av hastige bevegelser, men en systematisk oppbygget flate. En todimensjonal flate med tredimensjonal effekt.

Denne erfaringen åpner opp for helt grunnleggende spørsmål angående persepsjon og vår oppfattelse av bilder: Hva er bakgrunn, og hva er forgrunn? Hvordan blander farger seg, og hvilken effekt får man når man tar et skritt tilbake? Hva skjer når man nærmer seg?

Men så dukker et nytt spørsmål opp: Hvorfor bokstaver? Bokstaver og tall, slik vi omgås dem i det daglige, og som vi har vendt oss til å beherske som tegnsystemer, hvor deres funksjon er å redegjøre for verdier og sette ord på våre tanker, følelser og erfaringer. Hva forteller så disse bokstavene i dette verket?

For det første er de satt opp i rekker, de er ordnet slik vi pleier å se bokstaver: på linje. For det andre er de fremdeles lett identifiserbare som bokstaver: Ingen av dem er snudd på hodet eller speilvendt. Men de er presset sammen, én bokstav har ikke lenger sitt eget tildelte rom, der den opptrer i enerom, eller i relasjon til en nabobokstav til venstre eller til høyre. Her spiller bokstaven også på lag med en ny bokstav i en annen farge over seg, under seg, oppå seg.

Kunstneren har her løftet samtlige fornavn på det første kullet ved Thora Storm Videregående Skole ut fra protokollen. Disse personnavnene er det som danner grunnlaget for verket som befinner seg på begge sider av det nye skolebygget. Elevenes bokstavelige identitet er dets basis. Her og der kan man skille ut et navn eller et bruddstykke av et annet. Men hvordan har disse fått sin fortellerkraft som et kommuniserende kunstverk? Bokstavene er gitt en tilleggsfunksjon: De forteller ikke bare, slik ord og bokstaver gjør til vanlig – nemlig ved å bli avlest, dekodet og gitt mening som arbitrære henvisninger, men her spiller de ut sin rolle som det de faktisk er: Grafiske former. Visuelle, konkrete former.

Kunsten har i nesten hundre år beveget seg på og kommentert den kraftlinjen som står spent opp mellom det figurativt representerte og det nonfigurativt abstraherte. Kunsten forsøker konstant å få oss til å se med nye øyne på det vante, riste oss ut av den vante oppfatning. Og er ikke nettopp bokstaver og tall ansett for å være noen av de mest fundamentale verktøyene til kunnskap menneskene har utviklet? Det er som om de overlegne og rasjonelle bokstavene her er plassert inn i kunsten, med en særlig vektlegging av deres visuelle verdi, for å minne om at også den visuelle kunsten er et verktøy til kunnskap. Dette er ikke et oppstilt og fiksert gruppeportrett av disse elevenes ansikter, men et dynamisk og skiftende portrett av deres navneansikter: I dette tilfellet, et kunstverk som er bygget opp av de alternative portrettene til de elevene som selv skal erverve ny kunnskap ved en ny skole.

Verket er utført med trykket folie mellom glassplater. Det er 3-delt og løper gjennom bygget; ved hovedinngangen, i kantina og videre ut på fasaden.

At verket er plassert på skolens fasade får med ett en helt ny betydning, om man tar med i betraktningen at ett av synonymene til ordet ’fasade’ nettopp er ’ansikt’…

”BLI HOS MEG GLEMTE EKSISTENSER” Borchgrevink Hansens og Marthe Karen Kampen, 2015

Tegning skåret med vinkelsliper og noen steder utført med hammer og meisel. Strekene er fylt med farget epoxy. Steinen det er skåret i er kinesisk granitt.

Dette skriver kunstnerne selv om sitt verk:

Nær amfiets spiss, der sidene møtes, og som er formens energisentrum, er det en gul form som går over i en rosa strektegning. Det er en diskret referanse Edvard Munchs livsfrise i universitetets aula i Oslo, der en sentral sol ”belyser” illustrasjoner av livets grunnleggende temaer. Skjønt her er tematikken mindre bastant, mer abstrakt og i tråd med dagens kaotiske virkelighet, og er forsøkt som en illustrasjon på et mangfold og en ”fruktbar tankemessig uklarhet”.  

Vi tenker at rød, lys rosa og gul klinger med byggets fasadefarge. Under en befaring ble vi inspirert av en spade med en dyp og klar rødfarge som sto lent mot den blekgrønne veggen. Den røde streken minner om helleristninger, men i en moderne kontekst, noe som vi håper gir en fruktbar gnisning. Den bleke rosa tonen får streken til å springe ut av steinen, lik en hyllest til Thora Storm som banet vei i en steinhard, mannsdominert virkelighet.

Siden vi har jobbet direkte i steinen ser det litt røft ut, og at det er tegnet nokså avanserte tegninger i steinen, nærmest som et tresnitt, gjør at vi jobber mot materialet, mot det som er logisk å gjøre og skaper en friksjon. Disse tingene kan i seg selv uttrykke en bastanthet og en vitalitet som nok er nødvendig for unge mennesker som skal ut i verden. Røffhet utelukker ikke stramhet. Fyllfargen blottlegger ujevnheter i streken, men strammer den samtidig opp, gjør den grafisk – ordentlig.

Tittelen beskriver en sentimentalitet, eller omsorg for levende vesener: Planter, dyr og mennesker som har eksistert, men som ikke eksisterer lenger (mindre drastisk, tidligere elever fra en skole, som ikke lenger går der), og blir en illustrasjon på tid.

Vårt samarbeid blir en forlengelse av vårt samboerskap. En del av jobbhverdagen vår består i å finkalibrere hverandres respektive kunstneriske produksjon, da føles det naturlig av og til å gå opp i en total symbiose.

Fra høyre til venstre spiss kan motivene på de rosa helleristningsaktige formene ligne et reinsdyr, en forhistorisk fisk, (signaturer), et ansikt, et sjølandskap med båt og sol, et hjortedyr eller en dinosaur sammenbundet med et landskap, en fugl som går inn for landing, et ansikt forbundet med en slags solform, et ansikt i profil, en menneskeskikkelse med vinger, en menneskelignende øgle med kappe og lang arm, en skikkelse med hette, en skikkelse – mulig en kvinnelig skiløper og et sjølandskap med sjødyr.

Dette skriver kunstskribent Gustav Svihus Borgersen om verket:

”BLI HOS MEG GLEMTE EKSISTENSER” – SPOR, LANGS EN FORBINDELSESLINJE

Om Johannes Borchgrevink Hansens og Marthe Karen Kampens kunstverk  ”Bli hos meg glemte eksistenser” ved Thora Storm videregående skole, Trondheim.

Oversiktsverk over norsk kunsts historie starter nesten alltid med helleristningene. Dette er de tidligste fremdeles eksisterende tegnene vi har her til lands på noe som kan kategorisere som kunstnerisk aktivitet. Men hva er det som gjør disse visuelle uttrykkene til kunst? De er det i egenskap av å være bilder. Fremstillinger av noe, tolket og gjenfortalt i et bildespråk. Risset inn med tålmod i steinete naturgrunn. Det er spor etter møtet mellom natur og kultur.

I møte med arbeidet  ”Bli hos meg glemte eksistenser” er det nesten uunngåelig  ikke å tenke nettopp på helleristningene. Dette å sette spor av ett materiale eller et verktøy over på et annet materiale kan også være en av de mest konkrete måtene man kan beskrive en kunstnerisk handling på. Dette verket viser også slike spor: Flere strekformasjoner, i flere farger, er skåret ned i en bearbeidet steinflate.

Etter hvert som man følger linjene, forandrer de seg og danner nye figurasjoner. Det som helt til venstre åpner opp for en ganske så antropomorf tolkning – er det kanskje et bilde av en dyreskikkelse? – endrer seg, når en ny linje løser det opp og blir til et måpende ansikt, en konfronterende tyr, en takkete seismografisk strek – alt etter hvor man flytter seg, og hva man tillater seg å lete etter eller ønsker å finne.

Utsmykkingen åpner seg slik opp for en rekke tolkninger. Den fristiller betrakteren. Den enkle referansen til helleristningene blir etter hvert utilstrekkelig og begrensende. For en kunsthistoriker dukker et dyrehode opp, kanskje som en referanse til figurasjoner i Picassos monumentale” Guernica” (1937) Men den harde streken minner da også om et helt annet uttrykk, nemlig graffitien. Den kan minne om den amerikanske graffitikunstneren og maleren Jean-Michel Basquiat (1960 – 1988) og hans ekspressive og skripturelle bildeuttrykk. Som graffitien forholder også dette kunstverket seg til et åpent og offentlig rom – eksponert for vær, vind og menneskelig aktivitet. Assosiasjonslinjen som startet med norsk kunsthistories begynnelse, kulminerer i en lesingsmulighet influert av internasjonal samtidskunst.

Dess mer man ser, jo flere referanser dukker det opp. Eller kanskje snarere: Hver og én, med sin egen spesifikke ballast og kunnskapsmengde, kan finne sine  referanser og henvendelser i steinen.

Hvis man stryker overflaten med hånden, melder noe annet seg – et motsetningsfylt aspekt: For det denne lekne og raske streken bærer bud om, minner da kanskje mest om en skriblende utprøving, et resultat av raske håndvendinger og hurtige innfall. Et barns nysgjerrige strek. Men dette kan beviselig ikke være tilfellet, all den tid streken er et spor som har møtt enorm materiell motstand.

Det er som om dette arbeidet hele tiden vender seg, snur seg, gjør seg uhåndgripelig – til tross for sin taktile natur. Man kan sirkle inn en passasje, et strekk som kan gi en bestemt mening. Men slik strekene er plassert, på hver sin side av et skarpt hjørne, blir det umulig å lese dem som ett budskap. Den manende tittelen ”Bli hos meg glemte eksistenser” insisterer da også på noe nesten umulig: Den setter ord på et enkelt individs ønske om å ikke la noe glippe, ikke å la noe bli glemt – å se historien som en kontinuerlig linje. Men det er vel nettopp her verket spiller sin rolle i det kollektive –  plassert mellom stoler og bord i en skoles uteareal. Den lar seg lese av mange, samtidig. Fra mange forskjellige posisjoneringer. Den kan være samlende for mange, samtidig. Og om man skal lese den i en kunsthistorisk kontekst: Den bringer det samtidige sammen med det fortidige.

”FLOODLAND/BLACK SUN” Johannes Høie, 2015

Strekmaleri utført i Lascaux akrylmedium

Dette skriver kunstskribent Gustav Svihus Borgersen om:

”FLOODLAND/BLACK SUN” – EN MALT TEGNING

Om Johannes Høies arbeid  ”Floodland/Black Sun” ved Thora Storm videregående skole, Trondheim.

Ved inngangen til 2000-tallet skjedde det en del endringer innenfor det norske samtidskunstfeltet. En av disse var en markant økning i antall kunstnere som valgte tegning som visuelt medium. Det foreligger forskjellige spekulasjoner omkring og forklaringsforsøk på hvorfor dette skjedde, men gjennomgående i denne diskusjonen var snakket om ”en ny følsomhet”. Med dette siktes det til at tegning representerer en av de mest intime og nære kunstneriske handlingene: Hånden og fingrene som holder rundt en blyant eller penn som påfører tynne streker på en liten flate. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor man snakket om en ny ”følsomhet” for å forklare tegningens økende popularitet og utbredelse i disse årene.

Verket ”Floodland/Black Sun” er et sort-hvitt-uttrykk, det er flere meter langt, nesten tre meter høyt, og snor seg over tre veggflater innover i bygningen. Slik sett er det ikke vanskelig å forstå tittelens hentydning til en flom som bukter seg. Mellom et kantet landskap og en opplyst himmel går en horisont av skyer, damp eller røyk. Det er ingen mennesker å se. Ingen steder skjelver streken. Det er lett å skille det sorte fra det hvite. Sammen bygger de kontrastfylte feltene opp en dramatisk scene. Noen vil kunne si bibelsk, andre vil kunne si postapokalyptisk, andre igjen vil kanskje oppfatte det hele som en dystopisk science fiction-scene – et utsnitt fra en situasjon vi verken kjenner forhistorien eller fortsettelsen til.

Bildespråket har visse likhetstrekk med den grafikken som ble laget under den nordeuropeiske renessansen. Men hele det dramatiske og strålende motivet kan også minne om de storslagne romantiske landskapsskildringene på 1800-tallet.

Og det er vel ikke uten grunn at dette uttrykket tidligere er blitt omtalt med den nye betegnelsen ”romantisme”. Begrepet ble lansert av gallerist og kunsthistoriker Maria Veie i 2008 for å peke på en ny tendens i norsk samtidskunst. En kunstkritiker omtalte den såkalte romantismen som et uttrykk med fokus på tradisjonelt håndverk, som tegning på frihånd, og en bruk av romantiske virkemidler kombinert med stilsampling og referanser til populærkultur og mytologi. Og denne tegningen av Johannes Høie drar veksler på romantiske fremstillinger på mer enn ett vis. Kunsthistoriker Øystein Ustvedt skriver i sin bok Ny norsk kunst: «Med romantikken ble tegningen frigjort fra et sett regler og konvensjoner for hva som var ’god tegning’, og den ble knyttet sterkere opp mot fantasi og visjonære forestillinger».

For det som innledningsvis ble presentert som en ny følsomhet, en letthet i lite format på et enkelt papir, er her blåst opp! Og bildespråket er kraftfull! Med referanser til renessansens dramatiske bibelske scener og romantikkens storslåtte natur, sluker dette visuelle uttrykket veggen det er vist på. Hele arbeidet er ikke bare et eksempel på hvordan tegning og det tegnede uttrykket har fått en fornyet kraft og posisjon, det bokstavelig talt demonstrerer hvilke krefter som ligger ladet i det.

Dette er imidlertid ikke en tegning. På avstand ser det riktignok ut som en tegning, slik vi er vant til å se dem i forseggjorte tegneseriehefter og kunstferdige bilderomaner. Men dette er et veggmaleri. Det er et veggmaleri med det vi kan kalle et tegnerisk uttrykk. Snur ikke dette om på den tilvante forestillingen om tegningen som et kunstnerisk medium? At kunstneren tegner en skisse, for så å skride til verks og realisere bildet som et stort veggmaleri, er nærmest standard prosedyre. Tegningen får slik en slags annenrangs og praktisk funksjon som et verktøy, et første ledd, i en kunstnerisk prosess der maleriets uttrykk står høyest. Her synes dette forholdet å ha blitt reversert: Maleriet viser her sin kraft ved å imitere tegningens uttrykk.

 


Utskriftsvennlig versjon